«Potteran» fra transmisjonsnettet

Det blir som å gå på en lokal restaurant og når du skal gjøre opp for måltidet, må du betale regningen til en helt annen og mye større restaurant på andre siden av gata. Bare fordi myndighetene har bestemt det. Dette selv om den lokale restauranten, der du spiste, satt med alle utgiftene. Det er rart og ligner på ett godt gammeldags «potteran» (se forklaring nederst i innlegget).

https://www.europower.no/debatt/-potteran-fra-transmisjonsnettet/2-1-1934585

Begrunnelsen bak historien

Hva var begrunnelsen for at den innmatingstariffen som en produsent betaler for å mate kraft inn i regionalnettet, ikke blir liggende igjen i regionalnettet, men henføres til transmisjonsnettet? Det vil si at man tar inntektene fra regionalnettet og gir de til transmisjonsnettet.

Antagelig kom dette i stand fordi Statnett den gang eide en større del av 132 kV nettet. Men det gjør de ikke lenger. Nå er dette omklassifisert og eies av regionale distribusjonsnett.

Beveggrunnen er med andre ord gravlagt, som også understreker at denne rare praksisen neppe ville bli funnet på i dag.

Urimeligheten er sagt fra om i årevis

Både Distriktsenergi og Fornybar Norge, samt flere nettselskaper med Sygnir i spissen har tatt opp denne problemstillingen med politiske myndigheter over flere år.

Innledningsvis møter man forståelse for at det er regionalnettet som bør beholde inntektene og på den måten redusere nettleien i området. Det er tross alt regionalnettet som har stått for utgiftene produsentene påfører nettet.

Men så skjer det ikke noe.

De lokale nettkundene spanderer – enten de vil eller ei

Det hører også med i historien at i områder der det er mye kraftproduksjon, er nettleien ofte relativt sett høyere enn gjennomsnittet i Norge. Også dette peker i retning av at når utgiftene er betalt av regionalnettet i et dyrt nettområde, bør inntektene gå tilbake til kundene i form av lavere nettariff i regionalnettet.

I motsatt fall er det de vanlige kundene til Sygnir, og tilsvarende selskaper med mye kraftproduksjon i områder med regionalnett, som betaler ekstra for den kraften vi alle trenger.

I vår verden er tilgangen på produksjon for AS Norge så viktig at utgiftene bør begrenses lokalt og henføres det store spleiselaget, nemlig transmisjonsnettet, som alle er med på å betale for.

Det er ellers også en smule paradoksalt, at i motsetning til alle andre kundegrupper regionalnettet leverer tjenester til, er det bare fra kraftprodusentene at regionalnettet ikke får beholde inntektene selv. Da må de gå over gata og gi pengene til den enda større restauranten – Statnett.

Men som vi vet, det at man har rett, betyr ikke alltid at man får rett.

Industrien tilknyttet sentralnettet stopper det åpenbare

For hva er det egentlig som stopper denne åpenbare urimeligheten fra å finne en løsning?

Vi tror vi vet det. Energiministeren forteller til Europower at det vil være vrient å gi lokale nettselskap inntekter fra lokal kraftproduksjon. Nja er det det? Neppe.

Vi tror ikke at Aasland finner på ting som enkelte politikere vi kjenner over dammen gjør, men vi tror at det er ubehagelig fordi industrien ikke ønsker en slik endring. Når industrien og etter alt å dømme også LO sier nei, da snakker Aasland selvfølgelig sant når han sier at dette er vrient.

Men det er vrient for Aasland, tenker vi. I forhold til regelverket er det derimot enkelt, og egentlig helt urimelig å ikke la regionalnettseier få inntektene som er tilfelle på andre nettnivå.

Hvorfor løper ikke industrien etter en slik åpenbar løsning? Det fordrer et like åpenbart svar i retning at den lokale nettleien der produsenten mater kraft inn i regionalnettet, der vil nettleien gå ned, mens nettleien vil øke i transmisjonsnettet. Og som vi vet er det en rekke større industribedrifter som er koblet rett på transmisjonsnettet og derfor bare må betale for transmisjonstariffen.

Med andre ord, de vil møte en høyere nettleie fra transmisjonsnettet, mens kundene tilknyttet regionalnettet som lokal industri og øvrig næringsvirksomhet samt husholdningene i området og husholdninger, med lokal innmating fra produksjon vil møte en lavere nettleie.

Omfordelingseffektene er små i det store bildet, men har stor betydning for kundene av de selskapene som berøres direkte av dette.

På linje

Vi er helt på linje med Sygnirs sjef Bjørn Carlsen om at denne ordningen ville ikke ha funnet sted i dag og at utfordringen gjelder lokale selskapers kunder med høy kraftproduksjon.

For vår del mener vi at det er grunn til å legge til at det er ytterligere urimelig at det det lokale selskapets nettkunder som skal ta denne utgiften, altså vanlige folk og lokalt næringsliv, når behovet for kraft er nasjonalt og de ikke trenger denne lokalt selv.

Begrunnelsen er falt og nå er det på tide å rette opp i en prinsipiell feil.

PS: «Potteran» som brukt i tittelen refererer ifølge Slangordboka til dette: Når man kastet på stikka, og noen (store gutter) ropte potteran, grabbet de til seg så mange femøringer de klarte.