Saken ble første gang publisert i Europower
Og la meg si det klart med en gang. Bransjen ber om mer kraft og bransjen bør naturligvis legge til rette for dette når man får det som man vil. Mer sol, er mer kraft og intuitivt bør man løpe etter ordninger som legger til rette for dette. Som også redaktøren peker på i sin artikkel.
Nå var det faktisk spor av entusiasme og lite motstand å merke i Distriktsenergis siste høringsuttalelse om delingsordningen, men det er ikke hovedpoenget.
Likevel, her som så ofte før, er bildet en smule mer nyansert. La meg i hvert fall prøve på en forklaring.
Bransjen, her representert med nettselskapene, er med rette kjent for å følge de til enhver tid gjeldende regler. Til punkt og prikke. Og selskapene er opptatt av rettferdig fordeling av kostnadene. Hvem skal betale, er en tilbakevendende verkebyll i mange saker. Der den styrende tilnærmingen er at den som utløser kostnaden, skal ta regningen. Hvis ikke må andre ta den, og det er jo ikke rettferdig.
Redaktørens oppfordring er vel egentlig – gi litt mer blaffen, så lenge formålet tilsier det. Dere får jo betalt likevel. Og redaktøren har ett poeng – gjør det så lenge formålet tilsier det.
Men hvordan havnet vi her? Mitt umiddelbare svar er, fordi nettselskapene er dyttet inn i ett spor der de skal tenke på sitt ansvarsområde, og bare det. Selskapene er pepret med nøytralitetsregler, med krav til selskapsmessig skille og strenge regler om bruk av kompetanse på tvers av selskaper (funksjonelt skille), og for all del ikke ha eierandeler i noe som kan ha med produksjon å gjøre. Dessuten skal nettleien være rettferdig og holdes så lav som mulig.
Helhetstilnærmingen er ikke nødvendigvis ett nettselskaps anliggende – dessverre. De har sin jobb og kraftprodusentene har sin. Denne tilnærmingen har over tid fått en tilnærmet religiøs innpakning fra myndighetene. Det gikk så langt i diskusjonen om nøytralitet, etter den berømte Reiten-rapporten, at det ble i fullt alvor diskutert om nettselskapene kunne dele kantine med ansatte som drev konkurranseutsatt virksomhet.
Heldigvis er det rom for tro og tvil også når det gjelder regler.
Vi tror jo at det rommet kan synliggjøres gjennom at vi alle ser formålet med det vi driver med oftere og særlig når vi roter oss ned i ett vanskelig regelverk, og ikke helt finner veien ut igjen.
I denne saken kunne formålet om mer tilgjengelig kraft med mer sol, trumfet kompliserte regler rundt delingsordningen, gitt at nettselskapene valgte å legge vekk en iboende refleks, som har påskriften at de som generer utgiftene også skal ta kostnadene.
Men skal man få til dette og en endring i nettselskapenes tilnærming, må det være naturlig at selskapene ikke bare ser nettselskapenes formål, men nettselskapene må også se ett større mål, representert med landets behov. Her formulert som ett ja til delingsordningen fordi Norge trenger mer kraft.
Skal vi komme dit, så må også myndighetene være på lag. Da må vi droppe rare og byråkratiserende regler som meningsløs tidsbruk på navnebytter og nå diskusjoner på om nettselskapene skal få unntak for Kile ved terrorhandlinger. For hvordan rimer denne type regelverk, med det overordnede målet om mer kraft og mer nett?
For ett stadig økende byråkrati og mer kompliserte regler på tilnærmet alle områder er en del av utfordringen ikke bare i vår bransje, men ganske så generelt. Man glemmer lett det overordnede formålet, bare vi har gjort jobben vår.
Hva skjer. Man risikerer å jobbe med mindre viktige ting og har ikke tid til å gjøre det vi egentlig skal. Spør en lege, spør en lærer og spør en snekker. Det er reglene som ofte frustrerer og sliter de ut, sjelden den gjerningen de er satt til å gjøre.
Hele bransjen gjennom sine handlinger og landets myndigheter med utformingen av regelverket bør oppfordres til at man hele tiden løfter blikket og ser formålet bak det vi holder på med.
I vår bransje er det overordnet målet ganske lett å definere – mer nett og mer kraft.