Eierne trenger ikke råd bakt inn i en argumentasjon om at de ikke vet sitt eget beste

Denne kronikken sto først å lese i Europower

Man kunne kanskje tro at det lå litt omsorg i denne tilnærmingen, nå sist fra Henning Olsen i Eidsiva i Europower.  Det skrives litt på den måten.  Dere vet ikke deres eget beste, så kom til oss i Eidsiva konsernet så skal vi ta vare på dere.

Faktum er jo at de største selskapene jobber strategisk for å vokse seg enda større.  Og i vår monopolregulerte bransje betyr det at du må kjøpe naboen og helst naboen til naboen. 

Distriktsenergis tilnærming er følgende;

Selvfølgelig skal man fusjonere om eierne til selskapene mener at dette er til det beste for selskapet og selskapets kunder. 

I Distriktsenergi kommer vi nylig fra et møte med Vidju og Føie, der Føie er et resultat av en fusjon av tre selskaper.  En særs vellykket en.

Selskapene og selskapenes eiere, er fult ut i stand til å vurdere framtiden selv, og de er fullstendig klar over hvilke utfordringer som kommer og at de møter et mer komplekst bilde fremover.  Det trengs ingen Henning Olsen til å fortelle de dette og at løsningen er å slutte seg til Elvia, Tensio, BKK eller Glitre for den saks skyld.

Henning Olsen peker på at reguleringen nesten er nådeløs for disse selskapene. De mindre selskapene altså. Han sier også at det ikke finnes regulering som kan gjøre det enklere for de små.

Han hopper derimot greit over hvorfor noen ønsker det slik.

Ja, Henning Olsen har rett i at det ligger en sårbarhet i reguleringen når man er mindre.  Sårbarheten for mindre selskaper for endringer i reguleringen er større fordi kapitalgrunnlaget i selskapene er mindre enn hos de største selskapene. Men igjen gjør man jobben sin, skal reguleringen ikke diskriminere mellom selskapene, hverken geografisk eller etter størrelse.

Skulle man møte enkelte selskapers våte drøm om et Norge delt opp i f.eks fem regioner med fem selskaper som tar hver sin region, har vi heller ingen regulering slik vi kjenner den i dag.  Det vil ikke være noe sammenlikningsgrunnlag og selskapene vil etter all sannsynlighet få en form for avkastningsregulering eller noe som ligner på reguleringen av Statnett, som i all hovedsak måles mot seg selv.

Konkurransen i reguleringen kan vi se langt etter med andre ord. Dagens regulering av regionalnettet med færre aktører synliggjør dette. Den reguleringen gir så tilfeldige resultater at den nå ses grundig på av RME.

Hvordan er det egentlig da?

Bare for å ha sagt det.  En rekke selskaper også av de mindre er 100 % og mer enn det, effektive i dag.  De klarer seg godt med andre ord i effektivitetskonkurransen.

Og vi minner Olsen om at reguleringen bestemmer at driver man effektivt over tid skal selskapene sikres rimelig avkastning på kapitalen.  Dersom de underliggende reglene i reguleringen ikke sikrer dette, må reguleringen endres. Reguleringen skal også være nøytral.

Vi er enige med Olsen i at kraftbransjen står midt i et historisk skifte, med større krav til beredskap og leveringssikkerhet.

Men om det er noe landets nettselskaper leverer på er det nettopp dette, store som små.  Vi tror også på at AS-Norge er tjent med en selskapsstruktur som ikke bare har en base i de store byene, men også har regionene litt ute i Distrikts-Norge som sitt kjerneområde.

Kile-ordningen er lagt opp slik at ethvert selskap skal prioritere områder der et utfall koster mest.  Om et selskap har en kombinasjon mellom by og land i sitt konsesjonsområde er det byen som vinner når pengene skal investeres og utfall skal motvirkes.  Derimot når et selskap har konsesjonsområdet i Distrikt-Norge vil deres Kile-tilnærming også være på Distrikts-Norge fordi Kile-ordningen gir incentiver til å prioritere investeringene der som sitt hovedområde.

Flere selskaper kan være bra for beredskapen

Vi ser også at endel selskaper i Distrikts-Norge har flere ansatte til vedlikehold og beredskap pr kilometer ledning for å opprettholde egenberedskapen.  For der er det ikke alltid en større entreprenør klar til å ta jobben.  Det kan være en ulempe i effektivitetskonkurransen, men det er bra for beredskapen.

Det går «litt i ball»

Eidsiva-sjefen trekker frem kompetanse og stordriftsfordeler som de viktigste parameterene, og sier videre at eneste måten å få dette til på, er gjennom konsolidering. Hans «bevis» for dette synet er de samfunnsøkonomiske fordelene han mener sammenslåinger i eget selskap viser.

Det er her det går «litt i ball» for styreleder i Elvia, Henning Olsen. «Bevisene» er at nettleien har blitt redusert, og de skal også visstnok «bevise» at driften er mye mer effektiv.

Samfunnsøkonomiske gevinster?

Endringene i nettleie innebærer ingen samfunnsøkonomisk gevinst som sådan.  Noen betaler litt mer, og noen betaler litt mindre.  Summen er den sammen også etter en konsolidering. Pengene eller summen av de konsoliderte inntektsrammene blir bare fordelt annerledes. Det er altså en utjevning av nettleien, og ikke en samfunnsøkonomisk gevinst eller besparelse.

Antall kilometer ledning, hvor langt det er mellom hver kunde eller hvor vanskelig topografien er, lar seg ikke i nevneverdig grad fjerne av «stordriftsfordeler». Så store selskaper har vi ikke i Norge, at de får en vesentlig rabatt på antall meter med kobber.

Derimot snakker vi samfunnsøkonomiske virkninger som påpekt i rapporten til Trøndelag forskning og utvikling (nå en del av SINTEF) «Samfunnsmessige virkninger av lokale og regionale energiselskaper» (TFoU-Rapport 2012:8), der den samfunnsøkonomiske tilnærmingen synliggjøres på følgende måte

«økt bedriftsøkonomisk effektivitet ved fusjon gir ikke nødvendigvis høyere utbytte til eierne. Det er regnet på, at man trenger mellom 2 og 4 ganger så høyt utbytte som de største selskapene gir i gjennomsnitt for å kunne kompensere for tapet i arbeidsplasser og lokal utvikling». 

Hvor blir det av andre argumenter?

Vi hevder ikke at vi skal ignorere «stordriftsfordeler». Dette kan selvfølgelig oppnås ved å kjøpe seg større og større, og tar man de riktige valgene og kan operer med færre ansatte enn før fusjonen, kan det spares penger.  Men det kan også oppnås i stor grad gjennom samarbeid og kjøp av tjenester. Et samarbeid som nettbransjen har brukt flittig i alle år, ikke minst i beredskapsøyemed.

Det er i dag mer og mer samarbeid mellom selskapene, ikke bare mellom naboer, men også mellom selskaper, som er plassert i helt forskjellige deler av landet. Klare eksempler på dette er Nettalliansen, REN-samarbeidet, El-bits og ikke minst Elhub, som heldigvis ble valgt som leverandør av systemet for Norgespris. Det siste var på ingen måte ønsket av de største nettselskapene, antakelig av samme grunn som kronikken til Henning Olsen er skrevet på bakgrunn av.

Avslutningsvis velger vi å lene oss på den tilnærmingen vi ser både Kjetil Lund og energiministeren Terje Aasland tar i spørsmålet om fusjoner.  Det er ett eieranliggende.

Vår tilnærming er at eierne selv er best i stand til å møte framtidens utfordringer uten spesifikke råd fra aktører som gjerne vil ha kloa i sine naboer bakt inn i en argumentasjon om at de vet egentlig ikke sitt eget beste.