Strømleveranse – hva er fysisk og hva er finansielt?

Bilde av mann med kraftkabler i bakgrunnen.
Hvem har ansvaret for strømleveransene til ditt hjem? Advokat Inge Fredriksen skriver i sitt leserinnlegg om leveranse. Et begrep som for mange forbrukere kan være forvirrende.

Sektormyndighetene bruker antallet kunder som bytter kraftleverandør som mål på om kraftmarkedet fungerer. Hyppige leverandørskifter skal være indikatoren på at markedet fungerer.

For å få fart på markedet og leverandørskiftene utfoldes en intens nyregulering som skal gjøre kraftleverandørene til kundenes primærkontakt. Det investeres nå milliarder av kroner for å få til dette. Det skal vi alle få være med på å betale.

Skal være finansiell og ikke fysisk

I bladet Energi nr 8/16 skriver Svein Roar Brunborg om å fjerne ”luretriksene”. Brunborgs hovedpoeng er, slik jeg oppfatter det, at omsetning av kraft (i motsetning til fysisk levering) skulle være finansiell og ikke fysisk, slik energiloven opprinnelig la opp til. Jeg følger opp hans resonnement.

Konkurransen om leveranse av fysisk kraft skjer i spotmarkedet, dvs. på tilbudssiden mellom kraftprodusenter og andre som disponerer fysisk kraft, eks. konsesjonskraft og lignende. På etterspørselssiden i dette markedet er vi sluttbrukere, organisert gjennom det nettselskapet som våre anlegg er tilknyttet, og som prognoserer hvor mye strøm vi sluttbrukere vil komme til å ta ut time for time den neste uken og lenger ut i tid.

Ikke mulig med reelle spotpriskontrakter

Brunborg peker på noe alle som kjenner spotmarkedet vet; at det hittil ikke har vært mulig med reelle spotpriskontrakter til sluttbrukere som ikke selv har timesmåling. Når sluttbrukerne etter hvert får måling med en tidsoppløsning som følger prisnoteringene spotmarkedet blir det mulig for oss sluttbrukere å få reelle, fysiske spotpriskontrakter.

Fysisk strøm er for alle praktiske formål en genusvare. Det vil si at det er et ensartet produkt som skal ha karakteristikk og kvalitet slik dette er fastsatt i forskrift for leveringskvalitet. Det er nettselskapene som er pålagt å overholde kravene til et ensartet produkt, ikke kraftleverandørene. Kraftleverandørene har ingen påvirkning på produktet kundene får ut fra nettet.

En tillatt markedsimperfeksjon

Likevel selges strøm som om det var en specievare, det vil si som et produkt som er unikt for den enkelte kraftleverandøren. Mye av forvirringen kommer nok av at vi litt bevisstløst har kalt det kraftleverandørene omsetter for strømprodukter, mens det i realiteten bare er mer eller mindre sofistikerte formler for hvordan prisingen av den fysiske strømmen kundene tar ut av nettet skal skje. Som Brunborg påpeker er dette en ren finansiell tjeneste. En finansiell tjeneste som kan ytes av alle som myndighetene tillater å spekulere i markedet, og som vil tilby en eller annen forutberegnelig pris til de sluttbrukere som ønsker/trenger det. Det vil si en tillatt markedsimperfeksjon.

Spotprisen skulle regulere forbruket

Et av energilovens hovedpoeng var at markedsprisen på fysisk strøm, spotprisen, skulle regulere forbruket. Høy markedspris som følge av lite tilgjengelig kraft skulle dra ned kraftetterspørselen. Denne frikonkurransetenkingen har vel bare fungert sånn passelig.

Priselastisiteten for strøm er ganske stiv for oss forbrukere. Når det er kaldt må vi bare ha strøm, nærmest uansette hva den koster. Det som skjer når det er lite strøm og høye priser er at bransjen taper omdømme og media fylles av konspirasjonsteorier. Det kan derfor være kurant å ha aktører som kan tilby strømkundene utjevning og forutberegnelighet, men det de selger er forsikringsprodukter – ikke strømleveranse.

Et kostbart feilgrep

Jeg kan ikke se det som annet enn et svært kostbart feilgrep å regulere inn prisforsikringsgiverne som strømkundenes primærkontakt i forbindelse med den fysiske kraftleveransen. Hvorvidt kraftmarkedet fungerer avhenger ikke av hvor ofte sluttbrukerne skifter prisforsikringsleverandør, men at spotmarkedet fungerer og at vi sluttbrukere får reell tilgang til dette markedet uten for mange påslag. Når AMS er på plass er det absolutt den billigste løsningen å la nettselskapene håndtere spotkraftformidlingen til sluttbrukerne, og så kan de sluttbrukere som har behov for å forsikre seg mot høye spotpriser gjøre dette hos de aktører som tilbyr dette.