Defos skriver i sin artikkel 2016/5/19: Hvem skal stille bankgaranti, om NVEs forskrifter om gjennomfakturering. Det fremgår at NVE aksepterer krav fra nettselskaper om å få kreve bankgaranti der kraftleverandør skal fakturere for nettselskapets tjenester. NVE tolker imidlertid krav til nøytralitet slik at dersom nettselskapet krever bankgaranti fra én kunde må nettselskapet samtidig kreve det samme fra alle kunder, uansett kundenes økonomiske soliditet.
Det høres i utgangspunktet fornuftig ut, tatt i betraktning at nettselskapene har en nøytralitetsplikt overfor alle markedsaktører. Men med nærmere ettertanke: Er dette riktig praktisering av nøytralitetsplikten?
Krav om likebehandling
I krav til nøytralitet ligger etter min oppfatning et krav om likebehandling av markedsaktører som er i (tilnærmet) lik situasjon. Dersom et nettselskap krever bankgaranti for en aktør som av ulike årsaker ikke har så god soliditet, må man selvsagt utifra nøytralitetshensyn også kreve bankgaranti for andre aktører i tilsvarende situasjon.
Problemstillingen er aktuell også i forbindelse med offentlige anskaffelser. Her er også krav til likebehandling og ikke-diskriminering av leverandører et grunnleggende prinsipp. I anskaffelsesregelverket kreves det ikke at alle leverandører må oppfylle et krav om bankgaranti. I stedet kan oppdragsgiver sette krav til økonomisk og finansiell kapasitet, tilpasset anskaffelsens art og størrelse (krav til forholdsmessighet).
Stille strengere krav til soliditet
Måten leverandørene kan dokumentere at man oppfyller dette kravet på kan, være å fremlegge bankgaranti, ansvarsforsikringsbevis, erklæring om virksomhetens totale omsetning i løpet av tre siste tilgjengelige regnskapsår, eller kredittvurderinger. Hva som er tilstrekkelig dokumentasjon vil bero på selskapets økonomiske og finansielle soliditet. Et selskap som kan skilte med høy omsetning og beste kredittrating, trenger ikke legge frem bankgaranti. Et nystartet selskap uten særlig egenkapital, og som kanskje ikke klarer å legge frem de beste kredittratinger, kan lene seg på bankgarantier, morselskapsgarantier og liknende.
Poenget er at man ikke forskjellsbehandler, ved å stille strengere krav til finansiell og økonomisk soliditet til en leverandør, og lar andre leverandører slippe unna kravet. Hvordan man dokumenterer at man oppfyller kravet bør være underordnet.
Vil føre til unødige økte kostnader
Måten NVE praktiserer krav til nøytralitet i forbindelse med garantistillelse, vil føre til unødige økte kostnader, og er ikke forholdsmessig. Kanskje er en tilnærming til det man har i anskaffelsesregelverket løsning bedre?
Forskriften kan for eksempel endres til følgende ordlyd; «Nettselskapet kan stille krav til kraftleverandørens økonomiske og finansielle kapasitet. Som dokumentasjon kan det kreves samme dokumentasjon som i forskrift av 12.8.2016 nr. 974 (anskaffelsesforskriften), §16-4».
De fleste nettselskapene som berøres av forskriften bør være kjent med anskaffelsesregelverket. Denne måten å stille krav til finansiell og økonomisk soliditet på, fører ikke til mer administrativt arbeid enn å kreve bankgaranti av alle, men vil trolig spare nettkundene for unødvendige kostnader.
